En mørk skikkelse beveget seg raskt over jernbanetomten. Skikkelsen snudde seg en siste gang og så på den hvite og livløse bylten som lå så stille i nysnøen.
”Et uventet snøvær har rammet Stavanger-regionen i natt. Vi trodde alle våren sto for døren nå, men vinteren har tydeligvis ikke sagt farvel riktig enda…” jeg skrudde av radioen. Jeg orket ikke høre mer om alle trafikkproblemene snøen hadde forårsaket. Hvorfor kunne ikke folk bare være glad for at det ville være snø i påsken. Det var tross alt ikke ofte det var snø her. Jeg drakk opp den altfor sterke kaffen og gikk for å ta på meg ytterklærne. Langt bak i skapet, fant jeg vinterfrakken min og de deilige vinterstøvlene mine.
Selv om jeg hadde dratt på meg lue, skjerf og vanter slo den kalde luften hardt mot meg. Kulden trakk gjennom klærne, men jeg kunne ikke la være å fryde meg. Gaten hadde blitt forvandlet til et vinterparadis. Utrolig vakkert. Oppå snøen lå det et tynt lag av snøkrystaller. Det glitret som diamanter. Lyset fra solen, som nettopp hadde stått opp, ble reflektert i snøkrystallene. Jeg ble stående en stund, - bare så på snøen. Jeg ville lagre dette bildet, sånn at jeg kunne ta det fram når regnet kom.
Jeg gikk nedover den snødekte gaten. For hver gang jeg satte ned foten, ødela jeg sikkert mange tusen snøkrystaller. Jeg så bak meg, på alle sporene jeg hadde laget. Det eneste jeg ikke likte med snø, var at den lagde spor. Nå kunne alle se hvor jeg hadde gått og hvem som helst kunne følge etter. Jeg passet på å se meg tilbake. Ingen måtte følge etter meg. Jeg hadde alltid vært engstelig. Ikke at det var en dårlig ting, - det betydde bare at jeg passet bedre på meg selv og unngikk farer. Jeg kom forbi den store plassen som hadde vært godsterminalen i Sandnes. Det var noe øde, ekkelt og skremmende med den plassen. Noe litt ubeskrivelig. I det siste var det kommet noen små brakker der. Bodde det folk der? Ved siden av brakkene sto det en gammel og medtatt campingvogn. Ute på taket sto det en parabol og rett utenfor døren en bitte liten utedo. Det var sikkert noen som hadde kommet til Norge i håp om å bli rike. Tenk så trasig det måtte være å bo i en liten guffen campingvogn på en øde jernbanetomt. Jeg ble stående og undre meg, lot tankene vandre mens følelsen av angst og håpløshet vokste i meg. Husker ikke hvor lenge jeg ble der.
Jeg skyndte meg vekk fra godsterminalen, passerte broen over den mørke elven, løp gjennom graffiti-tunellen og kom meg opp på Sandnes Holdeplass. Akkurat da kom toget.
Jeg nådde så vidt frem til politistasjonen i tide. Jeg kunne ikke la være å rose meg selv for den gode timingen jeg hadde hatt i dag. ”God morgen, Nils Petter” Kriminaletterforsker Fredriksen kom mot meg med et lett truende smil om munnen. Jeg så opp på han. Han var minst to hoder høyere enn meg, og flere ganger så stor i bredden. ”God morgen, Fredriksen. Skal du og være her hele påsken?” Jeg kunne ikke unngå å legge merke til restene av frokosten som hang i den gigantiske barten. ”Jo da, det skal jeg. Det ser ikke ut til at det skal bli lite å gjøre; vi fikk akkurat melding om at en ung dame skal ha funnet et lik på den nedlagte godsterminalen i Sandnes” Jeg kjente et stikk i brystet. ”Jeg som akkurat gikk forbi godsterminalen før jeg tok toget inn hit”, sa jeg med en usikker stemme. ”Vel, meldingen kom inn akkurat nå. Tror det er best vi kommer oss av gårde med det samme. Kriminalteknikerne er allerede på stedet”, svarte Fredriksen bestemt.
Et kvarter senere var vi på den gamle terminalen. Var det virkelig samme sted som jeg hadde passert tidligere i dag? Det var satt sperrebånd rundt hele og kriminalteknikere føk rundt for å dokumentere åstedet og sikre bevisene. Fredriksen og jeg skrittet over sperrebåndet og beveget oss raskt mot liket. Jeg visste egentlig ikke om jeg hadde så lyst til å se dette. Men før jeg hadde tenkt noe mer på det, fikk jeg øye på en naken kropp liggende i snøen. Den var nesten blå på grunn av kulden. Det første som slo meg var at hun så vakker ut. Hun så så fredelig ut der hun lå i den glitrende snøen. Som om hun lå på en himmelseng. Det lange blonde håret hennes lå spredd utover bakken rundt hodet hennes som en glorie. Hun lignet på en engel, det var det hun gjorde. Ansiktet hennes så ikke like fredelig ut. Øynene lyste av kald frykt. Munnen var halvåpen, leppene blå. Hun lå på siden, og da jeg beveget meg rundt henne så jeg et grotesk stikk i ryggen hennes. Under var snøen farget rød av blod. Jeg kjente kvalmen velte opp i magen.
Akkurat i det magen min holdt på å vrenge seg, tok Fredriksen tak i frakken min og dro meg rundt for å møte ansiktet hans. ”Jeg tror ikke du bør se mer på det liket, du er helt grønn i trynet”, sa Fredriksen med en halvt medfølende og en halvt hånende stemme. ”Kan være en god idé,” gryntet jeg tilbake. ”Vi drar tilbake til kammeret og avhører hun som fant liket”, sa Fredriksen og nikket mot en ung kvinne med en rød kåpe. Hun så helt skrekkslagen ut og var helt blek i ansiktet. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte så uprofesjonelt. Jeg var jo like sjokkert og nervøs som henne. Jeg trakk inn den friske vinterluften og lukket øynene. Prøvde å slappe av et øyeblikk.
Jeg gikk langs kaien i Stavanger, nøt Den Blå Promenade og kjente vinden ruske meg i håret. Det var to dager siden liket ble funnet. Jeg hadde ikke deltatt mye i etterforskningen. For det meste hadde jeg bare sittet vakt på kammeret. Fredriksen hadde holdt meg litt oppdatert. De hadde fått identifisert liket, men var ikke i nærheten av å finne morderen. Vitnet hadde ikke fortalt alt. Det irriterte meg. Kunne de ingen ting om forhørsteknikk? Jeg så utover sjøen. Vinden suste og laget store bølger som slo opp mot kaien. Jeg kunne kjenne saltspruten treffe ansiktet mitt som små mygg som kom for å suge blod. Tross, det dårlig været, var det en del mennesker på torget. Jeg ble stående å se på dem. Bare så på hvordan hver av dem gikk i forskjellige retninger, og skulle forskjellige ting. Likevel virket de så like. Det føltes som om de hørte hjemme i en felles verden, mens jeg var i en verden for meg selv. En utenforstående. Da jeg tenkte meg om, hadde jeg egentlig alltid vært en ensom person, uten mange venner. Ikke nødvendigvis en dårlig ting. Jeg pleide alltid å se på meg selv som selvstendig og uavhengig. Plutselig så jeg en person som skilte seg ut blant alle menneskene. Ansiktet hennes var mye penere enn de andres og øynene hennes var store og kulerunde og lyste av bekymring. Men det som skilte henne mest ut var den knall røde kåpen. Den var en fargeklatt mellom alle de svarte og brune kåpene og frakkene. Jeg kunne se noen grønne hansker stikke ut av ermene på kåpen. Jeg var sikker på at hvis noen hadde dratt dem av ville noen lange og tynne pianofingre stikke ut med rødlakkerte negler. Det var hun, hun som hadde funnet liket. Jeg forsto at dette var en sjanse jeg ikke ville få igjen. Jeg skulle få henne til å snakke. Dette var nok den eneste sjansen jeg ville få til å imponere Fredriksen.
Jeg pustet dypt en gang, børstet snøfnuggene av frakken min, tok meg til hodet og ordnet hentesveisen så godt jeg kunne. Kvinnen med den røde kåpen beveget seg i raskt tempo mot inngangen til storsenteret. Jeg småløp etter henne.
”Å, beklager, jeg dunket borti deg”, sa jeg og lot som om jeg ikke kjente henne igjen. ”Det går helt fint” sa hun og så opp på meg. Da blikkene våre møttes, var det akkurat som om det slo ned et lyn i øynene hennes, men like fort som det hadde kommet, forsvant det igjen. Jeg satte opp et litt for vennlig smil. ”Hvis du ikke har det for travelt, tror jeg at du og jeg skal snakke litt sammen”, sa jeg og prøvde å virke bestemt. Kvinnen så ganske forvirret ut et øyeblikk før hun tok seg i det. ”Jeg kan vel ta ærendene mine senere da…” ”Fint, da går vi inn, og tar oss en kaffe på Charlie Brown”, sa jeg og nikket mot inngangen til storsenteret.
Da vi hadde fått hver vår kopp med kokene varm kaffe, bestemte jeg meg for å gå rett på sak. ”Hva var det egentlig du så den morgenen du fant liket?” Kvinnen fikk et skremt uttrykk. ”Det har jeg jo allerede fortalt”, stotret hun fram med svak stemme. Jeg skjønte ikke hvorfor hun virket så bekymret. ”Jeg har grunner til å tro at du skjuler noe”, sa jeg veldig sikkert og så henne rett inn i øynene. Da så hun enda mer skremt ut og begynte å skjelve litt på overleppen. Jeg prøvde å sette opp et medlidende uttrykk og tok hånden hennes forsiktig ”Det går så bra så, bare fortell meg det du så. Jeg skal ikke si det videre” Hun så ut til å slappe litt mer av nå. Hun tok en diger slurk av kaffen og begynte å fortelle: ” Jeg var akkurat ferdig med morgen-joggeturen min i Sandvedparken. I det jeg kom ut av tunnelen så jeg en mørk skikkelse stå og se inn på godsterminalen. Jeg undret meg over at noen ville være så interessert i å glo på en nedlagt godsterminal. Så jeg stoppet, holdt øye med han. Etter litt gikk han inn på terminalområdet. Nå begynte jeg for alvor å lure på hva han skulle. Jeg ventet et par minutter, men han kom ikke tilbake så jeg bestemte meg bare for å gå. For sikkerhets skyld valgte jeg å gå veien langs elven og ikke veien forbi godsterminalen. Akkurat da tankene begynt å vandre i andre retninger, hørte jeg et plask bak meg, og snudde meg rundt. Mannen sto oppe på broen og hadde tydeligvis kastet noe i elven. På bunnen kunne jeg skimte noe blankt. Like etter forsvant han inn i tunnelen. Jeg kjente at jeg ble ganske nysgjerrig, så jeg gikk opp for å se om det var noe spesielt å se på godsterminalen. Da fant jeg liket, og ringte politiet straks. Jeg tror det var alt” Hun pustet tungt ut. Det virket som hun var lettet etter å ha fortalt alt.
”Kan du beskrive hvordan han så ut?”, spurte jeg nysgjerrig. ”Han hadde…” med ett stanset hun. Ansiktet var skrekkslagent. Hun tok opp håndvesken og begynte å rote rundt oppi den. Etter en liten stund hadde hun funnet fram mobilen og begynte å taste febrilsk. Jeg skjønte ikke hva hun holdt på med, men jeg lot henne holde på. ”Nå, hvordan var det han så ut?” spurte jeg igjen. Hun så opp på meg igjen, og nå var hun helt fra seg. ”Em, jeg vet ikke helt. Det var litt lang avstand”, hvisket hun lavt og stirret på mobilen. Det var helt klart at hun visste hvordan han så ut, men jeg ventet litt og tok en slurk av kaffen.
Akkurat i det jeg skulle til å snakke til henne igjen smalt en dør opp og tre bevæpnede politimenn veltet inn på Charlie Brown. Gjestene hylte i panikk. Jeg gjenkjente Fredriksen. I det kvinnen fikk øye på uniformene ropte hun hysterisk: ”Det er han, det er han som er morderen!” hun pekte rett på meg. Jeg ble forvirret, hvorfor trodde hun det var meg? ”Han kastet en kniv i elven!” Hjertet mitt sank som en kampestein. Med ett forsto jeg hvorfor kvinnen hadde vekket slik angst i meg, - og hvorfor panikken hadde grepet meg så sterkt på godsterminalen. Jeg følte at livet opphørte: -det stemte at kniven min var borte…
Den mørke skikkelsen løp over broen og slapp drapsvåpenet ned i eleven. I det han forsvant inn i undergangen, hørtes det hvining fra toget som rullet inn på holdeplassen.
